Redaksjonens favorittar frå mars

Sondre

Hammok – Look How Long Lasting Everything Is Moving Forward For Once

Etter to solide EPer og haugevis med singler, er endelig debutalbumet til Hammok her. Trioen har tatt utfordrerrollen på alvor, og gått all in for å ta over den norske undergrunnen. Bandet har med sin særegne miks av hardcore, noise rock og mathcore blitt et frisk pust innenfor en scene som i stor grad har stått på stedet hvil i lang tid. I likhet med Daufødt og Honningbarna på senere utgivelser, har også Hammok gått en mer eksperimentell rute på LHLLEIMFFO, hvor særlig industrial- og noise-elementene er trappet opp. Tankene mine går til internasjonale legender som Show Me the Body og The Dillinger Escape Plan, men også til norske undergrunnshelter som Like Rats from a Sinking Ship og The Spectacle. Bandet har en råhet i lydbildet sitt (særlig vokalen) og en aggressivitet som få andre kan matche (tenk Knocked Loose). Men vi kommer så til den store X-faktoren til Hammok, og det er bandets teft for melodier og evne til å skrive så fengende låter at det grenser mot pop. Her har de rett og slett inkorporert de beste kvalitetene til band som Touché Amoré og Turnstile.

Nå har jeg bevisst brukt mange referanser for å prøve å plassere Hammok sin sound for eventuelle lesere som ikke allerede kjenner bandet, men det er begrenset hvor langt dette får deg. Alle må rett og slett sjekke ut denne skiva, for det er kanskje den beste norske hardcoreskiva på årevis. Det er skyhøy kvalitet på alt som leveres her, og masse variasjon fra låt til låt. Produksjonen er også on point, og lydbildet føles massivt på ørene. Nå gleder jeg meg bare til å få sett denne gjengen live. Jeg må bare få tegnet livsforsikring først.

Andre favoritter:

Adrianne Lenker – Bright Future, Shiner - The Screen Remains My Favorite (EP), Kim Gordon - The Collective, Full Earth – Cloud Sculptors, Julia Holter – Something in the Room She Moves, Hamferð – Men guðs hond er sterk, Kollapse – AR og Deception – Daenacteh.

Live

Alexander Pettersen – Supply/Demand

Midt i en rufsete mars kom Alexander Pettersens tredje soloalbum Supply/Demand ut, og satte an tonen for hele min kommende bekymringsløse sommer. Det er lenge siden musikk har fått meg til å føle på den barnlige kriblingen etter å kjenne grus under tøysko, sykle en plass for å bade, og spise isen før den smelter nedover hånda. Dette gjelder kanskje spesielt de to første låtene på plata, “Dance Again” og “Smile”, som begge høres ut som en yr sommerforelskelse med kompromissløs lek med alskens perk og ymse synther. Forresten, så har aldri en låt fått meg til å ville lære meg å spille bass som “Smile”, for en herlig melodiøs og fuzzete rumling!

Albumet skifter fort mellom stemning, sound og dynamikk, og midtveis går det over fra det power-poppete til noe litt mer sårt og nært. Tittelsporet formidler sterkt gjennom følsom vokal omgitt av myke og lange klanger og retro Farfisa-liknende orgel. Det mest nakne, og for meg levende, partiet på plata er på dette sporet, med kun vokal og kassegitar i lydbildet. Det er en helt egen nerve her som jeg bare kan sammenligne med Bjørn Klakegg i mine ører.

“Oumuamua” satte jeg på gjentakende ganger fordi jeg ikke klarte å sette fingeren på hva den minnet meg om. Den er tøff, mørk, tung, progressiv med flere ganske ulike deler og samtidig catchy, akkurat som…. Porcupine Tree. Hele videregående kom fossende tilbake da jeg skjønte at denne låta blir for meg en nostalgisk hyllest til proggen jeg vokste opp med og elsket.

Videre til “On The Water” skifter vi fil igjen, og nå flyter vi nedover en boblende liten elv med deilige koringer og strykere mesterlig arrangert av Mari Persen til stødig valsetakt. “Never Die” fortsetter den drømmende atmosfæren med en eksistensiell tekst som sier “I am softer now, walking out, slowly fade away”, mens gitaren lager en forsiktig struktur bak. Det er noe med disse nedpå-låtene Alexander Pettersen virkelig har i sin hule hånd, de treffer på steder jeg ikke visste det kunne treffe.

Og akkurat når jeg føler meg avkledd og sårbar, glir musikken over i en 80-talls pop-banger. Jeg måtte faktisk sjekke om det fremdeles var samme album fordi det var en så brå overgang. Men joda, “SYMPATHY FOR THE DRIVEL” er siste låt på samme album, og den røsker meg ut av følelsene mine og sier noe om at det er en tid for alt; emosjoner, latter, nostalgi og dans. Og 80-talls pop-bangers.

Åsmund

Full Earth – Cloud Sculptures

Riffmesterne er tilbake i ny drakt og viser oss nok en gang hvordan noen av landets hvasseste musikere lager plate. Cloud Sculptures flommer over av kreativitet, intense oppbygninger, herlige soloer, jazzing, snert og gitarlyd med drønn i seg. 

Du har sikkert hørt ordet “spilleglede.” Det er sånn musikklæreren din beskriver det elendige bandet ditt, som prøver å inkorporere fem gitarsoloer i en låt som så vidt har et riff. “Her var det masse spilleglede,” sier læreren, med en dårlig skjult grimase. Full Earth er sånn du skulle ønske at bandet ditt, med sine to trommiser, fire gitarister og tre bassister hørtes ut. Men dette er spilleglede satt i system og i hendene på håndverkere som kan faget sitt.

Kjernen i Full Earth, består av blodtrioen Ask, Eskild og Ingvald fra Kanaan. Gutta er allerede noen av de skarpeste musikerne vi har i landet og er deltakende i blant annet Daufødt, Blodkvalt, Soft City, JUNO, Caramel 11, ¡BangBang Watergun! og Mall girl. I Full Earth har de kalt på forsterkninger og fått med seg Øystein Aadland fra Drongo og den litt mer ukjente jazzmusikeren Simen Wie. Dermed kommer det ikke som noe sjokk at det er pur kvalitetsmusikk i også dette bandet. 

Men bare for å flekse ordentlig på fansen har de sluppet en debutplate på halvannen time, signert Stickman Records.

Jada, gutta har høy utdannelse. Ingen tvil om det. Punkbandet “Møkkarass” på din lokale ungdomsklubb er sannsynligvis ikke inspirert av amerikansk filmmusikk, impo-organister og en østerriksk-ungarsk komponist, men det er Ingvald André Vassbø. Dette er hans prosjekt og stilen hans stråler som en ørkensol over musikken. Nylig tok han også plass bak bøttene for Motorpsycho på deler av deres turné. Ikke bare er han en fenomenal trommis, men også en genuint inspirert komponist.

Det virker som plata har tatt med seg det beste fra begge versjonene av Kanaans indre ulver og så tatt det et steg videre derfra. Én del fra blytunge Downpour og Earthbound og én del fra den psykedeliske vandringen i Diversions-platene. Gjengen legger lag på lag og serverer orgelmelodier, fløytespill, gitarrunking, gøye taktarter og drønn. Samtidig lar de stonerbassen med maks vreng få stå som en bærebjelke gjennom skiva. Til sammen blir det en reise gjennom vreng og blomstereng.

Dette er et epos av en debutplate. Jeg savner egentlig ingenting her. Når jeg hører skiva får jeg en pause fra pausen og det er alt jeg ber om.

Det er bred enighet i redaksjonen om at Full Earth er fett.

Andre favoritter:

Kollapse – AR, Aktiv Dödshjelp – Send Dudes, Witch Club Satan – s/t, SPACED – This Is All We Ever Get, Deception – Daenacteh, Waste a Saint – Ravenous, Shiner – The Screen Remains My Favorite (EP) og Oberst – Bad Run (EP)

Jarand

Shiner – The Screen Remains My Favorite (EP)

Fleire i redaksjonen blei begeistra av denne og det med god grunn. Lyden av dette bandet er nemleg ein latterleg forfriskande og uhemma kraftdemonstrasjon.

Shiner består av Karl Hjalmar Nyberg, Axel Møller Olsen og Ola Djupvik. EPen deira er utgitt på Djupviks plateselskap, Dagen er ødelagt. Oppskrifta deira er ukomplisert; trommer, grom synthstøy samt bjeffande vokal. Eit godt eksempel på at tre personar kan sette stygge mengder energi i sving.

Shiner er ikkje blankpolert, dei hentar heller poeng på uhøgtideleg og skitten sjarm. Ola Djupvik sin eksplosive tromming fungerer som eit lodd for dei sjøsjuke og skrikande synthane. Oppå det heile kjem ein krass Axel Olsen som leverer fraseringar frå den gamle skulen.

Det ligg stort sett i kryssinga mellom punk og eksperimentell hiphop. Eg angrar bittert på at eg ikkje fekk sett dei live i Trondheim sist. Eg er sikker på «Cobra» og «Breathe» smeller temmeleg hardt frå scenekanten.

Unn deg ein smakebit av dette lydlege maskineriet, måtte dei ikkje nøle med å gi ut meir.

Marius

Deception – Daenacteh

Har du vore på Inferno og vil halde koken? Eller tenkjer du ofte på Romarriket og dermed korleis Dimmu Borgir eller Rotting Christ hadde biltt i litt meir sydlandsk-symfonisk drakt? Den spekulative tankerekkja der haltar nok litt, noko den nye plata til Deception definitivt ikkje gjer.

Me snakker tung, melodiøs og symfonisk dødsmetall frå Rogaland, og herre min nevehyttar som den sparkar røv. Eg tykkjer det er heilt vanvittig frigjerande og deilig anti-skandi-jante-minimalistfaen av Deception å gå all-in med storlege lydbilete og symfonisk orkestrering. Eg veit da pokker kor, med kven eller korleis dei har spelt inn plata, men kva dei no enn har gjort, det har dei gjort på ein framifrå måte.

Plata er tight, massiv og vakker i all sin kontrastfylte intensitet. Raffe riff møter mjuke melodier, dunkle klavertoner møter guttural vokal, the list goes on. Sjekk ut plata!

Patrick

1234! - More Speed

Endeleg nye saker frå denne kraftduoen! Har elska dette bandet siden eg såg dei i Sarpsborg for ei tid tilbake, og eg gleder meg til meir. Denne låta slår hardt samtidig som den er fengande som fytte rakkern. Elsker trommene, elsker riffa. Også ein deilig nostalgi i vokalen! More speed, more 1234! Ein av dei feitaste duoane eg veit om blir mine favorittar frå mars. GØNN!