Redaksjonens favorittar frå februar

Her er våre favorittar frå februar! Steike mykje bra, og alt er norsk. For ei musikkscene me har!

Marius

MOTHER TRUDY - Abyss Road

Kva med ein solid dose rock and roll? Jo takk, sjølvsagt. Tenk lydsporet til varm sol, vind i håret, cabriolet på nyasfaltert landeveg og evig solnedgang framfor deg. Mother Trudy er attende med eit solid rockealbum som du verkeleg bør låne øyre til. Det er reine riff og nydeleg koring for alle penga, og eg håper verkeleg ein eller annen bookingansvarleg gir bandet plass på ein høveleg stor scene no i sommar. 
Er du kolossalt travel og trur du ikkje har tid til heile plata? Skam deg - men sjekk så ut outrosoloen på Break or Bend,  koringa på Bermuda og introriffet på Streetlights, då får du tre døme på kva det går og kvifor du bør høyre heile plata. Og om du er ferdig med påskekrim og treng noko anna å lese på, sjekk ut intervjuet me gjorde med Mother Trudy for ein tjuefemdels århundre sidan. God påske!

Patrick

Mats Wawa – Meesa Boogie (EP)

Denne vinteren har vart lenge. Alt for lenge! Snøen, isen, stormen, mørket. Eit samansurium av kulde og slaps, både der ute i verda, men også inne i hovudet. Endeleg kan eg sei at lyset kjem. Då er det ufatteleg deileg å senka slitne skuldrar til Meesa Boogie, Mats Wawa sin nyaste EP. Her er det gode vibber og solskinn som regjerer. Deileg gitar, vokal som er dratt rett ut frå 60-talet, ein varm og leikande bass og spenstige trommer. Alt mogleg anna krydder Mats Wawa bakar inn i denne kaka blir toppen på den tropiske kransekaka - alt er ein bonus. Dette trengte eg no! Dette treng du også, så du veit kva du skal gjere. Finn sola og set deg ned i graset.

Sondre

Barren Womb – Chemical Tardigrade

Det er ganske nøyaktig ti år siden den Trondheimsbaserte duoen Barren Womb (tidligere medlemmer av det legendariske undergrunnsbandet Like Rats from a Sinking Ship) slapp debutalbumet sitt, The Sun’s Not Yellow, It’s Chicken. Ikke la «Tombstone Blues»-referansen lure deg, skiva inneholdt frenetisk hardcore punk og nihilistisk noise rock i skjønn forening. Bandet viste også at de hadde en mørk sans for humor som kler dette lydbildet perfekt. Siden den gang har bandet sluppet tre solide studioalbum, en mindre solid EP og en split. Jeg har alltid vært svak for de to første skivene, men nå har jeg en ny favoritt. På Chemical Tardigrade har duoen rett og slett perfeksjonert oppskriften sin og skrevet en haug med minneverdige låter. Særlig singelen «Squat Walker» når høyder som tidligere bare er nådd av bandets soleklart beste låt, «Kill Hicks». Jeg kommer heller ikke unna å nevne det fantastiske sistesporet «Dung Lung» (beste tittelen), som avsluttes med det et herlig melodiøst riff som fremkaller et smil hver gang jeg hører det. Om du har behov for en real vitamininnsprøytning, sjekk ut denne styggfine saken.

Andre favoritter:

CAN – Live in Paris 1973, Spectral Voice – Sparagmos, Urstrid – s/t, Chelsea Wolfe – She Reaches Out She Reaches Out She, Darkspace – Dark Space -II og Ihsahn – s/t.

Åsmund

Golden Core – Kosmos Brenner

Den 2. februar smalt det så det ljoma over Oslo, da en av byens mest hardtslående duoer bød oss på litt ekte grorudgranitt. Etter meteoren Fimbultýr fra 2019 skal jeg ærlig innrømme at forventningene var skyhøye, men jeg får valuta for blyforgiftningen, for her er det nok faenskap for en hel måned med intens lytting. Bandet har beveget seg i retning av en mer moden og musikalsk komplisert skive. Også denne gangen med Blood Commands Yngve Andersen som produsent. Det er en tydelig kontrast her til den rå og relativt enkle brutaliteten i Fimbultýr. Jeg skal være den første til å innrømme at det å få noe enkelt til å høres fett ut er en kunst, men Kosmos Brenner vil mer enn bare å svi av deg øra.

Komposisjonen i plata treffer blink. Albumet arter seg som en historiefortelling der alle låtene har den rette plassen på skiva, og inngangen er enorm. Mystisk og faretruende bygger anslaget “Ár Var Alda” opp til den absolutte trykkeren som er “Ginungagap” og derfra kommer bunnsolide låter på løpende bånd.

Det er vel neppe noen vits i å forklare for en evig lyttar hvem Golden Core er. Ikke bare er de hele metallnorges gullgutter, som jeg har inntrykk av at alle har heia på fra starten av. De fylte også ti(!) år i år, og kan dermed plassere seg pent på lista over etablerte band i landet. Jubileet sitt feira de med en ganske sinnssyk konsert på Parkteatret. Etter min mening den beste konserten de har spilt. Sammen med halvt dusin gjestemusikere fikk de virkelig vist hva de var gode for.

Der duoen på Fimbultýr brukte det utdødde språket gammelnorsk – fritt sydd sammen fra gamle sagaer, til å skape en slags ur-stemning i musikken sin, tar de det et skritt videre på Kosmos Brenner. For første gang tar de i bruk morsmålet sitt, mens gammelnorsken, som fortsatt er til stede, får plass som støttespiller.

Morsmålet ditt vil alltid være mer intimt enn andre språk. Det er på en måte den sanneste og mest ekte måten du kan uttrykke deg på. Når du benytter det i musikken din må du kunne stå for det du skriver på en helt annen måte enn hvis du – som på Golden Cores tidligere utgivelser, skriver på engelsk eller gammelnorsk.

Her på berget er vi så vant til å høre artister, og da spesielt norske artister, lire av seg floskler og klisjéer på engelsk at vi godtar store mengder elendig tekstforfatterskap i musikkens navn. Selv om det i bråkemusikkens verden ofte er et skille mellom vokalen som instrument, og vokal som en formidler av tekst, er det ingen tvil om at sistnevnte kan brukes til stor effekt også i dette hjørnet av musikken. Det gjør Golden Core her, for både rein vokal og skriking får sin plass på skiva og det funker som faen.

Med andre ord har Golden Core, på deres siste utgivelse, muligheten til å treffe sitt norske publikum på en helt annen måte enn tidligere, men en skal ha sterk ryggrad for å bære sitt innhold med overbevisning, når tematikken er store apokalyptiske hendelser, brutale ritualer, død og helvete. Faren for at det hele blir pompøst er overhengende, men dette klarer Golden Core å unngå. Har man fulgt dem fra starten vet man at gutta mener alvor. De er allerede ferdige med sin pompøse, og i ordets rette forstand, pretensiøse fase. Kosmos Brenner er et reinspikka stykke muspelheim blanda i en bøtte nivlheim, direkte fra helvetes indre kretser. Jeg tror på dem når de hveser at jorden drønner, for det gjør den når jeg hører på.

Gutta har tatt en sjanse på denne nærheten og det kaster av seg. For det er i krysningspunktet mellom den knallharde musikken og det nære og sårbare i å synge om undergangen på norsk, at den virkelige brutaliteten kan ta form. Det er kanskje derfor jeg liker Afsky så godt: En deprimert Københavners utrolig triste og iskalde svartmetall på dansk. Da gir det jo bare mening at det var Solbrud, bandet Afsky springer ut fra, som gutta spilte med på sin konsert i Ålborg nylig.

Det er tydelig at Ammerudgutta har blitt veldig dyktige musikere med åra. Den utvidede instrumentbruken og den ryddige miksen spiller dem bare enda bedre. Dette er fortsatt knallhard doom, men det står stor respekt av at de har turt å eksperimentere med hva denne sjangeren kan være. Det størst problemet med plata er at den er for kort.

Jeg kan nesten ikke unngå å skru lyden høyere og høyere når jeg hører på skiva. Det ække bra for tinnitusen, men det er bra for sjela.

Andre favoritter:

Barren Womb – Chemical Tardigrade, Naga Siren – Sea of Myself, Coilguns & Birds in Row – You and I in the Gap (EP), Ihsahn – s/t, Baby In Vain – Afterlife

Pernille

NAG – Boys of Europe (singel)

Den 16. februar slapp NAG den første singelen til nyplata, som er titulert det samme. Det er klart denne energibomba ble februarfavoritt, den vekker noe støgt i meg som har vært i dvale hele vinteren, og jeg kjenner meg temmelig klar for å høre det nye albumet som slippes 12. april. Jeg skal forberede meg med å kvesse albuene mine, få på meg danseskoa og kanskje skvise ut litt neseblod mens jeg tar meg en sving til denne deilige låta.

Nyere forskning viser faktisk at ekte hardcorepunk fra vestkysten smaker bedre enn en kald pils i sola (ikke be om kilder). Her er det bare brutal, rå power fra start til slutt, rifforama og frenetisk deilig vokal. Yes, gimme more!

Full føkkings power!

Jarand

Fangst – Fangst Sinatra

Eg er aldri framand for god gamaldags gitarrock, noko Fangst leverer så til dei grader.

I likskap med debutplata Føniksinstituttet er det finurlege tekstar og melodiøse riff som står på menyen. Låtane blir i stor grad drivne fram av deilige gitarparti og ein rå vokal. Tidvis banalt, tidvis ekte og kjensleladd.

Høgdepunkta for min del er «Knivsegg», «Opp og fram og tilbake igjen» og «Gatelangs». Låtar som står botnsolid på eigenhand men som også binder heile plata saman. Sistnemnte har blitt ein låt eg må innom dagleg. Den fangar verkeleg ein spaning og stemning som eg ikkje blir lei av.

Denne gongen synes eg bandet skin hakket sterkare enn før. Det er takka vere enkelte låtar med høg gjenhøyrsfaktor. Eg bit meg også spesielt merke i tromminga, då den heile tida evnar å halde ting spanande og fengande.

Fangst Sinatra er ein oppfølgar som spelar på bandets styrker, men som også spissar låtskrivinga fleire hakk. Meir av dette.

Preben

Urstrid – «Blodhevn» fra plata Urstrid

Enda et svartmetallband som ser bakover og skal prøve å lage et navn for seg selv er ikke alltid suksessoppskrift.

Men her funker det særdeles bra. Det legges ingenting mellom, både lyd og atmosfære er som dratt rett ut fra 90-tallet. Med hyllest hentes det inspirasjoner fra legender som Satyricon, Darkthrone, Thorns og Immortal.

Sjela er som tatt rett ut fra «Blashyrkh – Mighty Ravendark»-låta til Immortal, ispedd et groovy underlag fra Doomthrone-eraen, og dandert på toppen; en rå, skærp vokal som minner om Abbath og Hoest.

Urstrid smeller hardt, og smeller bra. Bandet ser tilbake på norsk svartmetall med heder og har produsert ei helt rå skive, hvor «Blodhevn» står sterkest i mine ører.

Dette var innertier for meg!

Redaksjonen