Tusmørke - Hestehoven

Tusmørke har siden 1994 vært en bauta på den norske prog-rock scenen, og pumpet ut fløyte-heavy, proggete og gåtefulle fabuleringer jevnlig siden debutplata Underjordisk Tusmørke kom i 2012. Årets albumslipp, Hestehoven, er intet unntak, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

Circle of the Gylfaginning åpner albumet med et livlig og smittsomt tema i tverrfløyta, før vokalen kommer inn med en klang jeg bare kan beskrive som et kjærtegn fra 70-tallet, et ekko av den nylig avdøde Ove Thue. Et tørt upright piano hamrer løs mens trommenes lekne offbeat driver låten fremover. Det rykker i både smilebånd og rockefot, hele låta er en rytmisk kosestund med allsangvennlige rop, nynneverdige temaer og deilig energi.

Tittelsporet Hestehoven fortsetter albumets røde tråd med skildring av natur, hissing orgel og til dels en litt snakkete vokal. Midt i låta legges det inn humoristiske referanser til flere kjente dansbare låter fra Lambada til Sound of Music, noe som for meg understreker prog-rockens egentlige ganske punkete sjel. Kjernen ligger i humoren og den ubeklagelige lekenheten som i neste øyeblikk slår seg på brystet i en kokende vamp som ender opp i et solid refreng med et unektelig fett nødrim: “Hestehov i grøftekanten, lucifer i horisonten”.

Den behornede guden maler et bilde av stigende røyk mot himmelen mens nakne mennesker utfører hedenske ritualer midt inne i en tett skog. En stinkfjes-hissig B3-lyd kommer tydeligere frem her enn på andre låter, og selv om den melodiførende tverrfløyta står mitt proggete hjerte nært, kaster den tidvis skygger over alt det interessante som skjer bak. Det å hengi seg til rynkene på nesa og nakkeslenget kan være verdens beste følelse en liten stund, det også.

Åndemaneren høres til tider ut som en moderne innpakket Van Der Graaf Generator-låt, med lagvis og panorert synth, chorus-aktig klang på vokalen og for sjangeren erketypiske melodiføringer. Albumets korteste låt er også den med mest ordinær oppbygging og struktur, som gjør det lett å la seg rive med i refrengets gjentakende rop etter Åndemaneren ‒ og håpe at han aldri finner deg.

Jeg klumser deg behandler religiøs tematikk, med både Jesus, Satan, kors og blodpakt. Denne låta har absolutt et formidlingsfokus, og refererer til den norske musikk- og eventyrtradisjonen med synther som ligner på munnharper, felespill i bakgrunnen og mytiske skikkelser som danser gjennom teksten.

Kyprianos fortsetter det tekstlige temaet fra forrige låt og maner frem historien om svarteboka med samme navn, som etter sigende kunne gi eieren makt gjennom sorte trylleformularer. Det er svært kjærkomment å høre bassen så tydelig, tørr og langt fremme i lydbildet, som sammen med den dissonerende tostemte vokalen illustrerer den mystiske auraen som ligger rundt sagnet om boka skrevet i blod på sider laget av menneskehud.

Wicked Ways of Witches and Wizards disker opp med fløytefest, engelsk tekst, rolig orgel og våt gitarlyd i en stødig, rimelig klassisk 70-talls rockelåt. Så endrer alt seg. Etter at rockefoten har kommet seg i siget skifter hele stemningen og alt blir mer vrengete, rått, mørkt og tungt. Trollmenn og -kvinner farer over nattehimmelen i en stadig mer intens og gripende oppbygging hvor alskens ønsker for ulike formularer blir beskrevet. Dette er kanskje den låta som med sine 7,31 minutter tar sjangeren virkelig tilbake til sine røtter og viser oss hvor den kommer fra. Musikken beveger seg rundt historiefortellingen, og det gjør det både utfordrende, interessant og til tider beint fram morsomt å være lytter!

Dette er virkelig en plate å ha i samlinga om en liker gladsint folklore hvor skillet mellom virkelighet og fantasi ikke er hverken interessant eller relevant. Kast deg inn i ringdansen med fløytespill og felegnukk, rop etter hekser og inngå en pakt mens du hyller Tusmørkets herrer for enda en gang å ha gitt oss et kraftig knippe låter som både respekterer og refererer det som har vært, og leker seg videre inn i nåtiden.

Live Rasch